Kim Kristensen

Definitivt, savner bare et par cockpiter i de få flyene som ikke har det, samt Playstation VR patchen så det går an å kravle opp i cockpiten sjøl, så er jeg storfornøyd med WT

Tilbake i Sunday Whale Clubing Club (jadda jeg vet det er fredag i dag ) Etter å ha vært opptatt med jetfly stort sett siden i sommer, tok jeg her om dagen steget ned til 1940 jagere til en forandring, hvor de fleste har stått å støvet ned i snart et år, blandt seilduker og trefly fant jeg gode gamle BF-109E1, kjent som ''Emil'', det første flyet jeg sånn høvelig mestret greit i WT, og et lykkelig gjennsyn var det. Ettersom jeg har vært opptatt med jetfly i lengre tid, hadde jeg nesten glemt hvor fleksible og manuvrerbare disse eldre jagerne var, ''Emil'' klatrer som om det skulle vært montert en rakett under skroget og er slettes ikke så gærlig å snu på 5 øringen om noen prøver å snike seg opp bakfra, danser lett rundt skyene i relativt stor høyde gjør den også. Kunne sikkert vært greit med en 20mm kanon i snuten, men det kommer først med E3 utgaven, i allefall i WT, i stede er den utstyrt med 4 MGer, disse spytter til gjenngjeld glødene fosfor, så mot seilduker og annet lettantennelig meteriale går det ganske så hett for seg. Etter å ha kommet opp i grei høyde oppdaget jeg en Douglas B-18 Bolo, som dere kanskje ser er bombefly utgaven av den velkjente DC-2en, et fly som tar overraskende mye juling, men som heldigvis bare er utstyrt med ertepistoler, så det går greit å ligge på halen til Boloen uten noe særlig bekymringer. Boloen skal ha for den pene nødlandingen han gjorde etter å ha blitt rundjult i et par minutter

Han steike, den himmelen på det første bildene var jo helt himmelfellen!!!!

Awesome maskin, var selv ute å lufta "Emil" utgaven av BF'en i WT tidligere i dag, fantastisk morsomt.

Interesant, har ikke hørt om denne simulatoren, er dette en planlagt konkurrent til P3D og Xplane?

Tok nylig P-80en opp i luftkamp for første gang, noen ganger er War Thunder litt vel lett, og replay funksjonen gjør det enda morsommere :D

Lækkert, skikkelig grom maskin du har der, var vel et av de første flyene som gikk over Mach 1 på kun ren motorkraft?

Awesome, litt mørkt på de siste, men jo med litt mysing ser mann greit yva du holder på med

Ja det er jo litt snodig det der, men ikke helt uvanlig, ta feks F9F Panther/Cougar som fantes i flere utgaver, hvor de første hadde rimelig rette vinger, men senere utgaver hadde vingene sweeped bakover, derav navnene, etter lærdom i Korea, så misstenker at det er mye det samme som skjedde med F-84en, det er i allefall min teori.

Begynte å bli en stund siden vi har sett Narvik bilder her på forumet, knallgode bilder.

Yupp, det siste der, å kunne gjennoppleve historien er noe av det aller beste med flysimulering for meg personelig i alle fall.

Såpass, aldri hørt om de bøkene, men har vel mest med at de er fra lenge før min tid.

Yupp, JATO ble veldig kreativt brukt, Amerikanerne bygde en utgave av Herculesen som ved hjelp av JATO raketter montert i alle rettninger kunne lette og lande på en fotballbane, var vistnok planlagt brukt under gisselaksjonen i Iran, men ble droppet etter at et av testflyene kræsjet under en prøveflyging.

Ja, det er definitivt et lekkert klassisk fly, men det er interesantat de klarte å deise så mange i både bakker og fjellvegger, så det er jo en grunn for at det kalles cowboy perioden, nestenulykker som hadde satt dagen piloter på bakken permanent ble hysjet ned, pilot utdanningen var ikke fullverdig, piloter ble kastet ut på ting de ikke var kvalifisert for, alkoholisme osv, det var uten tvil en periode hvor lyset brant i begge ender og i tillegg var dynket i parafin.

Startraketter, ja skulle virkelig hatt det i WT, for Thunderjeten er dæven han steike mæ seig å få i lufta

Hadde egentlig tenkt å ta denne testflygingen på mer hjemmelige trakter, men siden WT kun er oppsatt med minimalt korte rullebaner og hangarskip er ikke dethelt ideelt for Trønderjeten skal det vise seg. F-84 var i sin tid det mest tallrike her til lands og de første ble overlevert av selveste Eisenhower på Sola flystasjon tidlig på 50 tallet etter hva jeg har hørt. Den var også med å innlede det som må kalles Cowboy-alderen i Luftforsvaret, aldri i fredstid har Forsvaret mistet så mange fly på så kort tid, ofte på grunn av god gammeldags villmannsflyging, og det har gått mang en historie om F-84 maskiner som har landet med avkuttet haleror etter å ha hatt det som må kunne kalles mer heldige møter med høyspentledninger i lav høyde, se linken lenger ned for full oversikt over hvor det gikk gjennom de 8 årene Trønderjeten var aktiv her til lands. Så var det endlig min tur til å ta den ut på testflight i WT, egentlig noe jeg hadde sett fram til, det er ikke første gang jeg har blitt skuffet, men sånn er det med tesflyging. Lastet opp testflighten og fikk allerede her min første overraskelse, flighten startet i luften og ikke på bakken, etter et selvimprovisert kræsjkurs fikk jeg sånn høvelig kontroll og linet meg opp mot nærmeste rullebane, en skikkelig testflight skal da starte med take off, og allerede her på final oppdager jeg den første svakheten til Thunderjeten, jeg har tydligvis lakt meg på alt for lavt gasspådrag, og brått og uventet nærmest bråstopper flyet i lufta og deiser i bakken med et smell.... Take 2, denne gangen er jeg forberett på å starte i lufta, og klarer etter litt baksing å sette den høvelig stødig ned på rullebanen. Så skal jeg ha den opp i lufta igjen da, rolig og pent liner den opp mot nord og gir full gass, problem, rullebanen, som er kanskje den 4 lengste i WT er ikke lang nok, og i enden er det bebyggelse og trær, mye trær, Bang sa det, og nok en Thunderjet klar for skraphaugen. Take 3, nå har jeg lært nok til å sette den pent ned, samt jukset litt for får å ha så høyt turtall som mulig i det jeg slipper den løs, ingen flaps før jeg nesten når enden av rullebanen, og med litt flaks og bannskap sniker den seg endelig såvidt over tretoppene og jeg er i lufta. Etter å ha kjent litt på hvordan den føles under 3K fot, hvor den er overraskende manuvrerbar, svinger jeg den nordover mot en dal som går tvers over øya og kommer etter litt opp i 400 knop, der trekker jeg snuten opp på ca 15 grader og her går det unna, den er ingen Mig-15 men den klatrer overraskende bra i forhold til hva jeg forventet og kommer fint opp 15K fot før jeg flater ut og gjentar til jeg når opp på 30K fot, her oppe ser det ut til at den trives godt, og griper godt om lufta rundt seg, og det kjennes relativt greit å gjennomføre div. akrobatiske manøvere mens flyet kjennes sånn høvelig under kontroll. Neste steg er å pushe topphastigheten, jeg ruller over og legger snuten ca 60 grader nedover, og hui hvor det går, mack 0.81 oppnås fort, overspeed warning lyser opp og jeg er nødt til å bruke speed braken under skroget, og planer greit ut på ca 2K fot. Så var det bare å avslutte og dumpe ned på rullebanen, men her kommer Thunderjeten med en siste overraskelse, jeg tar bakken rimelig mykt og begynner å bremse, men Bang, der tipper den plutselig bak på halen skraper langs rullebanen et godt stykke til jeg får presset snuten ned igjen og stoppet helt opp. Etter å ha forundret meg litt over flyegenskapene tok jeg å skjekket litt opp, og oppdaget at P-80en som jeg testfløy tidligere har høyere kraft til vekt forhold en F-84en, hvor P-80en ligger på ca 4,3KN pr tonn er F-84en nede i litt over 3,5KN, nytter ikke at den er bedre aerodynamisk designet når motoren er så svak. Så totalt sett et utfordrende fly å leke med, ikke rart Forsvaret kræsjet så mange av dem. Følg denne linken for full historikk på hvordan det gikk med de Norsk F-84, det gjør nesten vondt å lese om så mange havari. http://www.flyfabrikken.no/republic-f-84g-thunderjet/ Og helt til sist kan dere se hvordan F-84en kan ta av på korte rullebaner, det kreves litt teknikk og går såvidt, men det går.

Det er såpass ja, hvordan flyr dere inn på final da for å holde nogenlunde fornuftig hastighet om dere skulle komme inn med lavt turtall? Er det forholdsvis høy og bratt innflygingskurve?

Rått fly, dog en av de styggere britiske flyene noensinne, ser ut som ideen til en 10 åring satt ut i lovet, helig

Yupp, litt lys gjør seg alltid.

Skulle ønske det var mulig å se noe som helst, men utenom det lille som er opplyst er bildene rimelig svarte desværre, kan skyldes at jeg ser via mobilen, men sikkert en morsom tur

Pent, keep it up

Det er noe helt eget med disse første generasjons jetjagerne ja, de blir definitivt utfordret av de siste generasjoner propelljagere, hvor jetjagerne kan komme veldig dårlig ut om de flys feil. Hadde jo en fin freeware F-84 "Trønderjet" den gangen mann lekte med FS9 for snart 10 år siden, om jeg ikke husker feil var akelerasjonen heller seig, den er jo neste Amerikanske jager å låse opp etter P-80'en i WT, ettersom den kom etter P-80'en, skal komme tilbake til en full rapport når den er testet, men jo, det jeg har hørt er at den er en litt forbedret P-80, og at Sabern som kommer etter er det virkelig store sprenget i denne generasjonen. Erfaringene fra testingen av Mig-15 fra tidligere i år skulle vel egentlig bekrefte dette.

Det er det definitivt, i starten fokuserte jeg selv kun på bakkemål fordi jeg følte jeg hadde små sjanser når det kom til dogfighting, egentlig føler jeg meg underdog uansett siden mann flyr mye mot folk som styrer flyene med å peke på et punkt med musa å peke snuten dit, men mann lærer etterhvert som mann flyr, alt fra hvilke egenskaper eget fly har til dem mann møter.

Se der ja, syns jeg hadde hørt om den T-33 episoden, godt å få det bekreftet. Kanskje ikke kvikk, men fort det går det, beste metoden for å vinne høyde i disse gamle jagerne er å holde lav høyde til mann oppnår stor hastighet, med P-80'en vil dette si ca 500 knop, for så å legge snuten på ca 15 grader, da går det relativt fort å komme opp på 10-15000 fot før man planer ut og repeterer, så når du først har vunnet nok høyde egner den seg greit til såkalt "boom and zoom" flyging hvor mann går etter fly i lavere høyde uten å ofre energi.

Det gikk fortere enn ventet, men etter noen dagers intens flyging med B-17 fikk jeg låst opp og testfløyet P-80'en. Det første Amerikanske jetflyet i aktiv tjeneste, selv om det aldri fikk noen lang karriere er det uten tvil et veldig interesant fly som tok Amerikanere inn i jetalderen for fullt. Flyet er mer kjent i Norge for Treningsutgaven T-33 som vistnok en gang ble ''lånt'' av en flymekanikker på Sola som tok den med på tur, mulig noen av de eldre herrer her på forumet kan bekrefte/avkrefte dette? Anyway over til simulatoren, cockpiten er som vanlig nydelig modelert av gutta i Gaijin, og det skal sies at dette er den første cockpiten som ser relativt moderne ut på de Amerikanske jagerne, alt av målere og visere er der mann forventer å finne dem, samt den klassiske joysticken som mann finner i andre senere Amerikanske fly fra gullalderen, sånt liker vi. ;D Akselerasjon ned rullebanen kjentes treg, selv med full throttle, så allerede her blir det klart at P-80en ikke er et perfekt fly, men i lufta kom mann da til slutt, helt i enden av rullebanen vel å merke. Vel oppe i lufta er den akselerasjonen fortsatt seig i lav hastighet, men det tar seg opp etterhvert som hastigheten øker, den er dog ingen Mig når det gjelder å klatre, så jeg holder den på rundt 10 grader oppover på snuten, da klarer den å holde en akseptabel hastighet, men ikke noe mer. Så over til det posetive, den er ekstremt lettfløyet, sannsyneligvis derfor T-33'en ble bygd, og den danser lett rundt skyene i ca 20.000 fots høyde, men høyere enn det avtar effekten fra motoren nok til at den ikke er særlig egnet til annet enn å fly rett fram. I stup og lav høyde derimot er den eksepsjonel på å opprettholde fart og energi, så i lav høyde kan den etter et stup såvidt sniffe litte grann på lydmuren, men ristingen er ekstrem over Mach 0.85, så ikke helt å anbefale. Alt i alt et morsomt fly hvor jeg egentlig kun savner en kraftigere motor, men ellers er den en drøm å leke med.