Det jeg husker best fra da jeg fløy Fokker 50 for første gang, en Januar morgen i 1995, var nettopp det. Ikke antydning til bevegelse i vingene, selv om det blåste ganske heftig da vi tok morgenruten fra ENKR via ENNA, ENTC, ENEV og til slutt ENVA. Jeg digget det, mens jentene i klassen min hylte og skrek, og tre av dem kastet opp og fikk et ufrivillig dobesøk i Tromsø. :grin:
Ville det samme ha skjedd i en Dash 8? Kanskje, men jeg tror at vi ville kjent turbulensen på en helt annen måte, selv om det ville ha hørtes ut som at flyet skulle demontere seg selv. :crazy: Ergo: jeg føler meg tryggere i et fly der jeg kan høre og kjenne at det gir litt etter for vær og vind, enn i et fly der det føles som at alt er for godt etterstrammet.