Whale clubing sunday club

[Kim Kristensen]

Søndag er fridag og flydag så her kommer et lite utdrag fra War Thunder dagboken. ;D

Tidlig søndag morgen, fly: P-51B mustang, modifisert med 4 britiske 20mm kanoner, lokasjon: Nord for Bergen.

Litt sør for sognefjorden skimter jeg tre ukjente fly med kurs mot en gruppe destroyere som er på vei sørover med en større hangarskipgruppe ute i havet.

Etter en litt nærmere titt kan jeg bekrefte at det dreier som om to av Blohm & Voss sine sære kreasjoner sammen med en kapret P-47, de ser ikke ut til å se meg og jeg får tillatelse til å gå etter dem.

Jeg klatrer til ca 20.000 fot, kommer inn mot dem sørfra, velger meg ut den bakerste sværingen og setter en kjapp salve i halen hans, det ser ikke ut til å ha allverdens effekt, jeg krenger over, kommer mot dem nordfra, nok en salve mot samme fly, minimal effekt.

P-47en har endelig oppdaget min tilstedeværelse, han knekker av, prøver å vende mot meg, men Mustangen min har i øyeblikket alle fordeler, og holder lett følge.

Han skjønner fort tegningen og prøver det eneste alternativet han har igjen, stupe og stikke av.

Jeg prøver å følge, men nå akserlerer han snart fra meg, jeg sender en siste salve mot ham, som treffer like bak cockpiten, han rykker til og stupet ser med et veldig ukontrollert ut, så jeg regner han som ferdig for dagen.

Så var det tilbake til Blohm og Voss som har innsett at de snart vil få besøk av flere Amerikanere, vender sørover, sannsyneligvis i håp om å finne egene styrker.

De flyr utrolig fort til å være så svære, og selv om Mustangen min er raskere, tar jeg bare innpå i krypetempo, heldigvis er rekevidden på kanonene mine langt større enn haleskytterne deres, så på ca 2km hold velger jeg meg et mål å skyter korte salver mot ham.

Dette oppfatter sidemann etter en stund, han ser sin mulighet til å komme seg vekk, men gjør samtidig situasjonen umulig for kompisen, big misstake.

Sistemann kan neppe ha vært mindre happy, jeg fortsetter med kort selver, konsentrerer om å sikte på hans venstre vinge, det lønner seg.

Etter kort tid ryker og lekker han kraftig og går inn et stup, om det er et forsøk på å redde seg selv eller om flyet er så skadet at han ikke har noe valg får heller være så.

Han har noen næsty MG'er satt opp både i halen og bakkanten av vingene, totalt 12 løp, men de ser ikke ut til å ha allverdens skuddvinkel, og når han stuper så bratt er det relativt enkelt å holde seg unna dem.

Så var det den greia med svære fly og det å stupe, de tåler ikke stor fart, om det skyldes julingen jeg har gitt ham eller om han overstiger makshastigheten sin får heller være så, resultatet er det samme, høyre vingen hans knekker, og han er ferdig for dagen.

Det var det siste jeg så til ham, samtidig får jeg inn en melding om at kompisen hans er tatt ut av et av de andre flyene som var i gruppen min, like greit ettersom jeg har lite ammo igjen.

Kort tid senere blir den Tyske P-47'en observert nederst i en fjellskrent litt Nord-Øst for Bergen, han har tydeligvis klart å komme seg ut av stupet og forjeves prøvd å komme seg tilbake til nærmeste rullebane.

Det var det for denne gang, håper dere likte dette lille utdraget fra WT dagboken, undertegnede signing off.

 

[Ernst K.Furuhatt]

He he he,  "merkelig" historie og ditto samling fly,  og som vanlig flott grafikk  ;D

[Kim Kristensen]

Er skøy da, WT har jo klart å ta den gamle verdensrekorden til IL2 på antall forskjellige fly default i samme simulator, så av og til møter mann på noe litt utenom det vanlige, Blohm & Voss er med i den nyeste patchen, så det er en del som driver å leker seg med disse nu om dagan