Ok. Nå skal du høre. Dette er en litt lang historie og kanskje noen kan hjelpe meg og fylle ut her. Lightning ble i sin tid utviklet etter RAF sin krav til så rask kort avskjæring som mulig for å være et effektivt mottiltak mot trusselen fra russiske bombefly som kunne ha atom-kapasitet. Derfor endte man opp med denne sinnsykt kraftige tomotors-løsningen som ikke har spesielt god rekkevidde. "Like being saddled to a skyrocket" var vel RAF-pilotenes beskrivelse. Lockheed tenkte anderledes når du utvilket Starfighter. De plukket bare bort vingene og gjorde det ekstremt aerodynamisk slik at det holdt med en motor for å oppnå omtrent samme ytelse Dette gjorde til at rekkevidden ble mye bedre selv om det ikke kunne svinge så krapt.
Så kom spørsmålet om hva som skulle bli europeisk standarjager under den kalde krigen. Britene hadde Lightning fra før som ikke var tenkt som eksportfly, da det kun skulle utføre en oppgave skikkelig bra som beskrevet over. (Og det gjorde den også virkelig bra. Det skal sies)
For å tilby noe som hadde tilstrekkelig rekkvidde til å være kandidat til eksport til andre land ble Lightning først utviklet til F6-standard med den store ventral-tanken. Det hjalp en god del faktisk. Du har nesten rekkevidden til en helt clean Starfighter uten tiptanker. Og etterhvert kom disse ferry tankene på toppen av vingene for å kunne fly lengre oppdrag. Men problemet med tomotors-løsningen var jo at den bruker mye fuel. Og for å få mer rekkevidde må det da legges til mye vekt og stor tanker som skaper luftmotstand og dårligere ytelse. Dette gjorde til at Lightning ble dyrt i drift og slet fortsatt med rekkevidden. Men for Saudi Arabia og Kuwait som er bittesmå land uten mye areal å dekke var den fantastiske ytelsen selvfølgelig attraktivt. Det finnes knapt nok en tilsvarende "ride" den dag i dag. Det må være Typhoon eller Eagle eller noe. For meg er Lightning luftens svar på muskelbilen eller dragraceren.
Det hører jo med til historien at imo at Tyskland landet på F-104, og siden USA tilbød disse flyene gratis til bla Norge igjennom Marshall-hjelpen (MAP) ble ikke Lightning noen stor suksess på eksport-fronten, noe som endte med at det triste faktum at britiske jagerflyproduksjonen døde ut. Så Kuwait og Saudi Arabi var vel de eneste som kjøpte Lightning tilslutt. Norge ville aldri hatt råd til det uansett. Vi hadde ingen tankere og for mye areal som skulle dekkes. Vi fikk 13 gratis Starfightere shippet med båt til Bodø. Lightning var også kronglete og dyr å vedlikeholde sammenliknet på 104 som var veldig enkel å skru.
Hvis Lightning hadde vært utvilket fra børjan til å ha mer rekkevidde ville kanskje situasjonen vært anderledes. Men RAF sa bare "Our requirements are met" når de ble konfrnterte med Lightningens kortbeinthet.